I Norge har vi en tydelig distriktspolitikk. Vi skal ta vare på de små samfunnene våre, og passe på at det ikke er alt for mange som flytter inn til byene. Men skal dette også være taktikken når våre unge håpefulle skal få råd om utdanning? 

Jeg fikk muligheten til å være med til Bodø og presentere prosjektet vårt for 15 rådgivere og lærere fra skoler rundt omkring i nord. Selv om det kanskje ikke var det største publikumet, fikk jeg litt innsikt i hvordan de går frem når det skal hjelpe elever med å finne ut hva de skal bli når de blir store. 

Velger de riktig?
Jeg har full forståelse for at rådgivere kanskje blirpresset enten fra rektor eller politikere i lokalsamfunnet, eller at de kanskje sitter med egne tanker om at de ønsker å ta vare på stedet de har vokst opp på, bosatt seg og ønsker å tilbringe resten av livet sitt i. Men, og dette er et stort men, er det virkelig det som skal ligge til grunn når de skal hjelpe elever med å finne den beste utdanningen for dem? 

Gjennom alle innslagene på samlingen, der representanter fra næringen og universitetene i nord kom det opp spørsmål som hvilke muligheter har elevene for å få seg jobb der, hvilken utdanning denne jobben krever, hva som må til for å komme seg inn på den utdanningen? Veldig fornuftige spørsmål for rådgivere å stille, men de spørsmålene det ble mest diskusjon rundt, var hvordan er det mulig å sørge for at elevene enten kommer tilbake til hjemkommunen og jobber der, eller mulighetene for å ta en utdanning i nærmiljøet.  

Upartisk eller politisk agenda?
Så jeg sitter litt med følelsen av at det er en av rådgivernes største prioritet, å få elevene til å bli hjemme. At de prioriterer å markedsføre utdanning som ligger nærme, enn kanskje det eleven egentlig vil. Og da blir jeg veldig skuffa, og litt lei meg. For unge folk i dag får nok påvirkning fra mennesker med en agenda. Foreldre som har tanker og håp om hva barnet deres skal gjøre, vennegjengen som kanskje har lyst til å gjengen skal holde sammen, lærer som har deres tanker og meninger, og sosiale medier som mener de har løsningen for hva et lykkelig liv er. Rådgiverne skal liksom være en utenforstående part som ikke skal legge sine egne tanker og meninger på noen allerede overbelastet skuldre.  

Noe rådgiverne tok opp var konseptet «kompetanseflykt». At de er redd for at elevene skal ta en utdanning i sør og bli der, eller ta utdanning i nord og så flytte mer sentralt for å jobbe der. Kanskje det er fordi det er der jobbene er? Har alle studieretningene som finnes i nord en jobb å tilby til alle som fullfører det studiet? For det syntes jeg er et ganske essensielt spørsmål, hvis den utdanningen eleven ønsker å ta ikke tilbyr jobb i nærmiljøet, vil de fortsatt anbefale eleven å ta den på et universitet i nord? 

Sine egne håp og drømmer
Jeg innser at jeg har vært særdeles heldig i min oppvekst, der foreldrene mine kun har satt krav til at jeg jobber mot noe. At jeg tenker gjennom hva jeg vil, at jeg jobber med noe som gjør at jeg har en framtid, at jeg er lykkelig. Og da blir jeg så fryktelig lei meg når jeg sitter i et rom med noen som egentlig skal være upartisk, men er så bekymret for at folk skal flytte fra kommunen deres at de kanskje begrenser elevene sine. Er det virkelig så ille at en person flytter vekk fra stedet de har vokst opp hvis det er det som gjør dem lykkelig?