Norge. Nordmenn. De røde, hvite, blå. Eller er det mer riktig å si de late, uvitende, små?

Det er i hvert fall slik jeg kan oppsummere meg selv. Jeg som er ung, har tiden foran meg og skal bære Norges fremtid på mine skuldre, men inntil nylig brukte det meste av energien min på å irritere meg over at HBO syns det er forsvarlig å bruke et helt år på å produsere en ny sesong av TV-serien Game of Thrones. Og jeg er ikke alene. Egentlig syns jeg alle i min generasjon kan oppsummeres slik også. I hvert fall de fleste.

Alle som en har vi glemt at velferdssamfunnet ikke er en selvfølge, og bruker heller vår tid og energi på å kommentere toppsakene på VG. Hjernedøde bagateller som er heite i dag og glemt i morgen. Vi klikker oss direkte inn på at Kim Kardashian har fått tilbake bikinikroppen etter å ha klemt ut sitt siste barn, men velger elegant å overse at staten vurderer å selge store deler av norske skogområder til et privat japansk firma.

Det er stress. Vi orker ikke. Jeg orker ikke. Det får de som er på toppen ta seg av. De voksne. De eldste. Jeg kan ikke nok til å uttale meg uansett, og jeg gidder hvert fall ikke å investere tid i å lære meg mer om saken. Lat. Uvitende. 

Jeg er jo sikra uansett.

Det er bare å ta en utdanning, sant? En bachelor er jo greit, men helst en master. Da er jeg sikra. Da har jeg gjort min del for at velferdsmaskinen Norge skal rulle videre. Eller? De store spørsmålene, som for eksempel at det faktisk finnes et fremtidig arbeidsmarked i Norge for min utdanning, det gidder jeg ikke å bry meg om. Derimot benytter jeg selvsagt anledningen til å klage høylydt til venner og bekjente når jeg etter endt utdanning står uten jobb. Dette på tross av at jeg aldri på noe tidspunkt prøvde å påvirke de beslutningene som setter kursen for Norge, ved å skrike ut min mening. Det er noe unorsk ved å stikke seg ut på den måten. 

Det har jo ingenting å si hva jeg mener, jeg er jo bare en av 5.2 millioner innbyggere. Små. Samtidig regner jeg jo med at når lunsjpausen på skolen brukes til å syte over et dårlig arbeidsmarked og Lånekassens knekkebrødstipend, så går våre meninger på magisk vis direkte til statsministerens kontor. Slik at de voksne kan ordne opp, nok en gang. 

Men, gjett hva, de voksne vet ikke alt.

Mange av den eldre garde har hatt det for godt, for lenge, noe som har endt i en tilstand av velferdshjernevask. De har blitt sløve, konservative, og handlingslammede i troen på at oljen, fisken og skogen skal fortsette å være grunnlaget for at Norge blir kåret til verdens beste land å bo i. Vel, få opp øynene! Oljen tar slutt, fisking bidrar med en brøkdel av verdiene til oljen inn i statskassa, og alle grantrærne i Norge kommer ikke til å gi deg eller meg penger inn på konto når vi en gang i fremtiden "går av med pensjon". Hvis det er noen pensjon igjen da. Velferd er ikke en menneskerett. Det har aldri vært det, og det kommer aldri til å bli det. Ren luft er heller ingen menneskerett. Bare spør store deler av Kinas befolkning, som hver dag må gå med munnbind fordi luftkvaliteten er på lik linje som gjennomsnittlig røykekupè fra NSB på 90-tallet. Akkurat nå går verdens klima i dass, og det er vi som er unge som må leve med konsekvensene. Derfor er det vi som burde engasjere oss.

Det er kanskje i overkant strengt å skjære alle over en kam, og stemple hele Norges oppvoksende generasjon med unge voksne for late. Det er noen som bryr seg. Som har prøvd, eller som fortsatt prøver å stake Norge inn på en kurs som opprettholder velferden i Norge uten å vise langefingeren til klima på verdensbasis. Problemet er at det er for få. Det er letteste er selvsagt å si "nei takk, dette har jeg ikke peiling på".

Det holder ikke.Ikke la de gamle være eldst.

De vet ikke mer enn dere, og det er ikke de som må leve med konsekvensene av valgene de tar. Skal Norge fortsette med olje og gass? Er det faktisk realistisk å skru av oljekrana i dag, og være en vindmøllenasjon i morgen? Skal vi ha gratis skole og billig helsevesen, når andre deler av verden er analfabeter og dør av sykdom i hopetall? Dette er spørsmål som er relevante for alt ifra sykepleieren, læreren, ingeniøren, gravemaskinføreren, ryddegutten, frisøren og økonomen, og det handler derfor om å si sin mening. For hvis ikke du gjør det, kan du egentlig bare drite i å klage i etterkant. Det har jeg endelig skjønt. 

Meld deg på, slik at vi igjen kan være røde, hvite og blå