Hva er rett og galt, og hvem skal få skvise siste dråpe ut av oljekua?

Store Norske Leksikon, folkets fasit før Googles tidsalder, definerer etikkens formål som «et studium av hvordan man bør handle, hva som er rett og galt». Så lett kan det sies, og så vanskelig kan det allikevel være. For hva som er rett og galt er vel i stor grad avhengig av hvem du spør? I USA er man for eksempel i ferd med å velge en narsissistisk, kvinnediskriminerende hotelleier til president. 

Litt olje blir det uansett fremover…
Et annet eksempel, er Norges energifremtid. Hele verden er enig i at olje og gass forurenser, og at verden må gå over til fornybare løsninger. Samtidig sier ALLE analyseselskaper at vi er avhengige av viss andel olje og gass de neste 30-40 årene, rett og slett fordi omstilling er litt mer tidkrevende enn å skru over en bryter, og fordi olje i dag brukes til andre ting enn bare biler, båter og fly. 

Hvem skal være den siste?
Spørsmålet mange stiller seg er derfor hvem som skal hente ut den siste resten av det det sorte gullet. Hvem skal få siste bit av kaka? Er det riktig at Norge, som i 50 år har tjent veldig gode penger på olje og gass, skal få fortsette hele veien til «snipp, snapp, snute, der var «det grønne skiftet» endelig i rute»? Eller burde andre land, land som har vesentlig lavere levestandard enn Norge, være de som får lov til å skvise siste skvett ut av oljekua? Jeg snakker her om Irak, Iran, Nigeria, og mange flere, der innbyggerne har litt andre ting å bekymre seg over enn at julebrusen kommer ut for tidlig.  For å prøve å svare på det spørsmålet må jeg dessverre bli litt teknisk, men hvis du har hengt med helt hit, så tåler du dette.  

Verden styres av penger
Okei, vi dropper etikken for en liten stund. Det som styrer verden er penger. Litt mer spesifikt betyr dette markedet, altså komboen av tilbud, etterspørsel og pris. I dette tilfellet energimarkedet. Det er gjerne slik at etikk er noe man bryr seg om hvis man har råd til det, og derfor vinner ofte produktet med lavest pris.  

Kan ende opp med Svarteper
Fornybare energikilder, spesielt sol, har hatt en voldsom vekst de siste årene. I den forbindelse skriver Anders Bjartnes, leder for norsk klimastiftelse, i artikkelen «Milliardtapene på Svalbard et varsel til olje-Norge» at Norge må vurdere risikoen ved sin rolle på norsk sokkel. Gjennom direkte eierskap i Statoil, Petoro, Det Norske Oljeselskap, og ikke minst et gunstig skatteregime på 78 %, har den Norske stat en direkte avhengighet til veldig mye av det som blir skapt på sokkelen. Dette betyr at dersom sol og andre fornybare energikilder utvikler seg til å forbigå olje og gass på både kvalitet og pris, vil Norge sitte igjen med Svarteper. Svarteper i denne sammenhengen, kalt «stranded assets» på fagspråket, betyr at investeringer i nye oljefelt ikke vil bli dekket av inntektene. Rett og slett fordi ingen lenger vil kjøpe olje og gass hvis det finnes billigere og bedre alternativer på markedet. Resultatet blir at eieren, i dette tilfellet den norske stat, må dekke underskuddet. Ut ifra et perspektiv basert på markedsrisiko konkluderer Bjartnes derfor med at Norge burde selge seg ut av olje og gass.  Kombinerer man dette med diskusjonen om hvem som skal ha gleden av å trille gjennom oppløpet av oljealderens «Champs-Élysées», hvem som skal få den omdiskuterte æren av å produsere siste dråpe, kan det for mange virke som om Norge er pliktige til å slutte med olje og gass. Rett og slett på grunn av et etisk ansvar, og en overhengende markedsrisiko.    

Hvem skal ta risikoen?
Men hva om man snur dette argumentet på hodet? Gitt at olje og gass skal produseres i minst 30-40 år til, hvem andre enn Norge har råd til å ta risikoen? Er det riktig av oss, bedrevitende Norge, å dytte denne risikoen over på land som Irak, Iran og Nigeria, for så å godte oss i kjent «hva var det vi sa»-stil når det en dag er kroken på døra for olje- og gassbransjen, og disse landene sitter igjen med milliardgjeld og en finanskrise som får Hellas til å se ut som et drømmescenario? Hvem andre enn Norge har råd til å ta risikoen ved å tape potensielt 1000 milliarder, det samme som 5-6 Johan Sverdrup utbygninger? Vi har tross alt 7000 milliarder å ta av. Det er det ikke alle som har. Rettere sagt ingen, unntatt oss. 

Ta risiko i nye næringer
Nå har denne saken selvsagt flere nyanser, og som ung i dag er jeg veldig opptatt av at norske politikere faktisk tør å satse på næringer som kan garantere en horisont som strekker seg lenger enn 30-40 år. At de er villige til å ta risiko som ikke bare er knyttet til eksisterende næringer som olje og gass, men også nye næringer som vind, sol, geotermisk varme, og kanskje romfart? Kanskje kunne det vært en ide å ta både kortsiktig risiko knyttet til olje og gass, og en langsiktig risiko knyttet til nye næringer i vekst?

Det blir uansett unyansert å si at Norge burde slutte med olje- og gassproduksjon fordi «det riktige er å la andre land få ta del i oljefesten». For hva som er rett og galt avhenger veldig av hvem du spør, og ikke minst hvor lenge denne festen varer.