Må vi ha oljekriser for å skape innovasjon i Norge, eller er det mulig å si som Ole Brum "ja takk begge deler"?

Oljenedturen førte til at folk ble sparket, kronekursen sank drastisk, boligprisene i Stavanger stupte, og mediehusene fikk noe å fylle forsidene sine med dag inn og dag ut. Men mer enn noe annet bidro oljenedturen til å blott Norge. Kliss nakne sto vi der, avslørt på nettopp hvor avhengige vi er av oljeindustrien. En industri som, om man slår opp i en historiebok, har hatt denne typen nedturer en rekke ganger før. Men vi har ikke lært, og står igjen like nakne hver gang, som en blotter som plutselig får et innslag av selvinnsikt. Det gjør vondt. Spesielt vondt er det for de enkeltpersonene som har blitt offer for Norges ensidige satsning, og som nå må sitte arbeidsledige inntil politikerne finner ut hva de egentlig selv mener med ordet «omstilling».  

Fra nød kommer innovasjonslyst

Men denne nakenheten og selvinnsikten er ikke bare negativ. Kanskje er det noe rett i ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne», og nei da snakker jeg om spinning som i gruppetimer på Elixia. For i kjølvannet av oljenedturen har vi sett en boom av nye bedrifter og ideer, som alle skriker etter oppmerksomhet for å bli kalt «den nye oljen». (Bare se her hva NRK skriver). Universiteter og høgskoler opplever søkerrekord til innovasjonsrettede studier, politikerne vurderer å øke støtten til oppstartsbedrifter, og hvis ikke «gründer» blir årets ord i 2016 burde Språkrådet seriøst revurdere jobben sin. Kort sagt, det skjer ting. Bra ting. Ting som gjør at Norge på sikt kanskje får flere bein å stå på. I hvert fall inntil videre.  

Vi lærer aldri

For hva skjer hvis/når oljeprisen stiger igjen? Jeg skulle ønske jeg kunne si at «Det går bra, nå har vi lært, vi skal fortsette å satse på innovasjon ved siden av», men tar man en liten titt i historiebøkene sier det vel kanskje litt om gullfiskhukommelsen vår? For å si det slik, i 1986, 1991, 1997, 2001 og 2008 hadde vi også en oljepris som tok svalestup og mageplask, men dette hindret ikke at ved inngangen til 2014 sto inntektene fra olje- og gassindustrien for ca 23 % av Norges verdiskapning og over 330.000 personer var ansatt i bransjen. Så hva skjedde da oljeprisen igjen dro på seg betongstøvlene og stupte inn i en solid sklitakling på det ene oljebeinet Norge står og balanserer på? Jo, vi tryna. Face plant. SOS.  

Never change a winning team

Så må man nesten stille det åpenbare spørsmålet, er det oljen sin feil at Norge ikke klarer å fokusere på å utvikle andre næringer? Er oljen en bremsekloss for annen innovasjon? Ja, på en måte kan man si det. I hvert fall har den vært det til nå. Hvorfor? Verdiene i olje og gass er så enorme at andre næringer sliter med å tiltrekke seg både investorer, politisk oppmerksomhet og flinke folk. For, når krisen går over, oljeprisen igjen er høy, og pengene ruller inn i statskassa er det lett å slå seg til ro med «never change a winning team». Men hva skjer den dagen hele vinnerlaget må gå av med pensjon? Den dagen vi ikke kan håpe på at «krisa» går over? Da er vi kanskje allerede for sent ute. 

Bremsekloss eller tilrettelegger?

Å kalle oljebransjen en bremsekloss for innovasjon er litt urettferdig, spesielt når man ser på all den utrolige teknologien som er utviklet av leverandørene i denne industrien. Samtidig er det umulig å ikke legge merke til forskjellen i innovasjonsvilje og skaperlyst innenfor andre bransjer i dag, til forskjell fra for tre år siden når oljeprisen danset rundt på rosa skyer og champagnen rant i Stavangers gater. At vi ikke gjør samme feilen igjen hvis oljeprisen skulle stige, at vi faktisk tør å satse på mer enn bare ett bein, det er helt og holdent opp til oss unge som i dag skal inn i næringsliv eller politikk. For en ting er sikkert. Hvis vi ikke klarer å holde oppe fokuset på innovasjon også i tider med en høy oljepris, vil det neste mageplasket vi tar kanskje bli det siste. Det er i disse tider vi må lære å spinne.