Saresh og Emil har begge tatt utdannelser som er relatert til olje- og gassbransjen. Selv om de har brukt det siste året på å finne "den nye oljen", er det mye som imponerer dem når de besøker en oljeplattform for første gang. 

På skolebenken 
Øynene er tørre etter timevis med lesing. Nakken verker av anspenthet. Skrivepulten er overfylt av små viskelærrester. Sporene av beregninger som har blitt visket ut, skrevet, og visket ut igjen, vitner om hvilket kaos som herjer inne i hodet mitt. Bøkene er overfylt av bilder av rør, pumper og tanker, utstyr som er beskrevet med ord som tonn, meter og kubikkmeter. Men det sier meg ingenting. De er bare bilder i en bok.
   
Ett år senere   
Vinden fra rotoren slår imot meg. Kledd i en knall oransje overlevelsesdrakt. Med en mage full av sommerfugler, og en blære som har fått streng beskjed om at den må holde seg resten av flyturen, føler jeg meg som en actionhelt. Jeg er Bruce Willis fra filmen “Armageddon”, på veg ut i verdensrommet for å redde verden. Det er slik det føles, i hvert fall nesten. Både passasjerer og bagasje har blitt veid. All personlig elektronikk er forbudt. Som en gjeng spesialsoldater marsjerer vi på en rett linje i retning helikopteret. Til og med bruken av ørepropper og hørselvern har fått en grundig sikkerhetsgjennomgang før take-off. Ingenting overlates til tilfeldighetene.

Reisen  
Jeg finner plassen min bakerst. Fester meg fast med intet mindre enn 3 sikkerhetsseler. Venter på at piloten skal gi tommel opp. Signalet kommer. Døren lukkes. Jeg kjenner vibrasjonene i setet når rotoren øker hastigheten. Sakte leter vi fra bakken, før helikopteret tilter seg skrått fremover og gir full gass. Jeg blir presset tilbake i setet i det vi setter kursen ut mot havet. Med nesen presset mot vinduet kan jeg følge hver eneste bølgetopp mens vi cruiser i lav høyde over Norskehavet. Først etter nesten en time i helikopteret dukker det plutselig opp en skygge i den blå horisonten, plattformen Edvard Grieg. Man sier havet er stort, og sett fra luften ser plattformen nærmest ut som den velkjente “dråpen i havet”. Men det er inntil jeg går ut av helikopteret og setter foten på helidekk. Plutselig er ikke dråpen så liten lenger.    

Familien 
30 meter under meg slår bølgene inn mot de solide bjelkene. Fire bjelker, bundet sammen i et spindelvev av stål, stiger opp fra havoverflaten og holder den lille industribyen tørr. Industribyen som huser en storfamilie med oljearbeidere. Her deles alt. Gleder, sorger, håp og bekymringer. Latteren i gangene, og ikke minst de varme smilene, vitner om at dette er en gjeng som kjenner hverandre på godt og vondt. En familie av profesjonelle. Profesjonelle som sammen jobber døgnet rundt, natt og dag, for å temme naturkreftene som stiger opp fra havdypet. Her ute kan de bare stole på hverandre. Hverandre, og teknologien som er perfeksjonert gjennom flere tiår. Teknologi i verdensklasse.    

Teori i praksis 
Jeg kjenner varmen i det jeg legger hånden inntil røret. Varmen fra jordens indre. Alt som skiller meg og titusenvis av liter med fersk olje er et par centimeter med stål. Under tusenvis av meter med stein og jord, langt der nede i havdypet, kommer den strømmende opp, før den fordeler seg videre i et virvar av rør, tanker og pumper. Et virvar jeg har sett tidligere. Men da på et bilde i en bok, en sen kveld på lesesalen. Plutselig gir all snakken om størrelser, om tonn, meter og kubikkmeter, mening. Foran meg troner separasjonstanken som skal skille olje og vann. I bøkene fikk den plass på en halvside. Nå, ruver den over meg, i skinnende stål og på størrelse med en gymsal. Alt er som i bøkene. Det er bare så utrolig mye større. Og bøkene skrev aldri noe om den isende nordavinden som blåser konstant, og gjør både nese, hender og ører numme. Eller at det å skru av en ventil, som bare er et lite kryss på en tegning, faktisk krever styrken til to fullvoksne menn. Så fjern er praksisen og teorien fra hverandre, samtidig som de er helt like.     

Teorien våkner til live 
Tilbake på land faller inntrykkene fortsatt på plass. Dette var vårt første møte med gigantene i havgapet. For mange er offshore-industrien fjern, og man hører ofte “det er noe som skjer borte på Vestlandet”. Slik er det også for studentene som sitter lukket inne på lesesaler rundt omkring i Norge. På tross av at de tar en utdanning innenfor bransjen er det vanskelig å forestille seg proporsjonene, teknologien, og ikke minst verdiene disse gigantene representerer for velferdsstaten Norge. En ting er å lese om teknologien som er minst like avansert som romfartsindustrien, om sikkerhetsfokuset som er så strengt at du får kjeft om du ikke holder deg i rekkverket når du går i trappene, og om rørene som pumper opp verdier for 50 millioner på en arbeidsdag. En annen ting er å oppleve det. Da våkner teorien til live. Da gir de mangfoldige timene med nesen begravd i bøker plutselig mening.   

Skrevet av: Saresh & Emil

PS: Saresh og Emil besøkte plattformen Edvard Grieg som i dag driftes av operatørselskapet Lundin. En stor takk til Lundin for at de gjorde dette besøket mulig.